Derfor er blyanten tidenes beste uttrykksmiddel

Oppdagelsen av grafitt

Renessansens store mestere som for eksempel Leonardo da Vinci, brukte ofte rødkritt, trekull og sølvstift når de tegnet ned sine arbeider. Sølvstiften er det som kan kalles “blyantens forgjenger” og bestod av en legering av bly og sink. Men den egentlige historien om blyanten begynte på midten av 1500-tallet. Høyt oppe i de skotske fjellene fant noen gjetere et for dem et helt ukjent “metall” som hadde en sølvglinsende overflate og som senere viste seg å være grafitt. Det gjeterne oppdaget var at metallet, d.v.s. grafitten avga farge og kunne tegnes med, derfor tok de grafittbiter og brukte dem til å merke sauene. Etter hvert begynte man å feste grafittbiter i en tanglignende holder og brukte den som en penn…og slik ble den første ”blyanten” født.

Hvorfor heter det blyant?

Blyanten ble utviklet ved at man sagde ut tynne stenger av grafitt og satte en treholder rundt grafitten. I skrifter fra 1562 beskrives det som at man oppdaget et metall som man kan skrive med ved å “spisse metallet og feste det gjennom en tre-kropp”. Det er faktisk slik at blyanten fikk sitt navn fordi grafitt og bly minner om hverandre utseendemessig. Selve grafitten ble til og med kalt “sort blyhvitt” eller “blyglans”. Det var først i 1789 at en svensk kjemiker kunne bevise at det ikke handlet om metallet bly, men en form for krystallisert kull, d.v.s. grafitt. Den sjeldne grafitten ble blandet med svovel og leire (den senere tiden inneholder blandingen også syntetiske materialer). Ved å variere innholdet av de ulike ingrediensene og deretter brenne blandingen i en ovn på 110 grader, oppdaget man også at man kunne få fram ulike hardhetsgrader på blyantene.

Blyantenes hardhet

H og B og HB, har du sikkert truffet på når du skal kjøpe blyanter. For den uerfarne oppleves det sikkert som helt gresk, men det er slik man betegner grafittstiftens hardhet og sverte. Hardhetsgradene går fra 9H som er den hardeste, til 9B som er mykest. HB ligger midt på skalaen og kan beskrives som den typiske skriveblyanten. Når du for eksempel tegner et portrett, bruker du flere blyanter i ulike hardhetsgrader for å få fram dybden i skissen. Harde blyanter brukes først og fremst til detaljarbeid og gir tydelige linjer. De myke blyantene gir mer sverte jo høyere tall de har og de brukes ofte til raske skisser og kroki. For å skape gråtoner, gnir du ut grafittlinjene med en finger eller en tegnestubb. Du kan også bruke knetgummi for å fjerne grafitt, det er også mer skånsomt for papiret.

Ta vare på din blyantkunst

Et verk som er skapt med blyant, fikseres som oftest med malemedium som fiksativ. Ved å spraye fiksativ over papiret, unngår du at motivet gnis ut når du monterer eller rammer inn verket ditt, samtidig tåler det tidens tann og holder seg lenger. Fiksativ kommer som oftest i sprayform, noe som gjør det enkelt å få en jevnt fordelt fiksering over hele papiret.

Prinsippet med hvordan man lager blyanter har ikke utviklet seg mye siden 1800-tallet. Blyantene lages ved at to tredeler limes sammen. Blyantens suksess ble nesten umiddelbar ettersom den var et billig skriveredskap som ble tilgjengelig for alle.

Når sant skal sies, er nok ingen kunstner noe uten en blyant, på samme måte som den kan stå for kunsten i seg selv er den nesten helt nødvendig når kunstnerne skal lage sine første skisser, uansett medium og teknikk. Men med en bred variasjon av hardhet og sverte, er blyantene mer enn bare et skriveredskap. De er et kunstnermiddel som alle burde prøve å skape med en gang livet.