Legg til i ønskeliste »
14 feb 2025
Tags: Kunstnere, Klassisk kunst, Intervjuer
Kunstneres unike fargepaletter er en viktig del av deres identitet, og takket være den har mange klart å sette sitt preg på kunsthistorien. Denne artikkelen utforsker hvordan utvalgte kunstnere har brukt farger til å formidle følelser, skape stemninger og gjøre verket til sitt eget. Det kan se enkelt ut, men i mange tilfeller formidler fargene mer enn man kanskje tror ved første øyekast.
Hva kjennetegner egentlig en kunstner? For noen kjente kunstnere er det motivet, de særegne penselstrøkene eller rett og slett fargeskalaen. For noen kunstnere har, i blant etter mange års øvelse, funnet nyanser som rett og slett har blitt en del av deres egen palett. Disse utvalgte fargene har dermed over tid blitt synonymt med kunstneren, så mye at de enkelt assosieres med sin farge. Vi har samlet noen kunstnere nedenfor som nettopp har funnet fargeskalaen sin og bestemt seg for å holde seg til den.
Nederlandske Vincent van Gogh (1853–1890) er ofte assosiert med sterke farger som blått og solsikkegult. Men selv om mange av hans mest kjente verk er fylt med sterke farger, har han også malt mange verk som ikke har den samme intense og innbydende fargeskalaen. I løpet av sin tid i Haag malte han hovedsakelig verk ton-i-ton, med fokus på grå og blå nyanser, rett og slett fordi det var disse fargene verkene rundt ham ble malt i.
Van Gogh var faktisk veldig interessert i farger, og studerte bok etter bok om temaet fargelære. Her oppdaget han komplementærfarger, altså fargene som er på motsatt side av fargehjulet. Han begynte å eksperimentere med disse fargene på en «grumsete» måte, men det var ikke før han flyttet til Paris at fargene hans ble karakteristisk lysere.
I hans berømte malerier finner vi mye gult og blått, og også mange forskjellige nyanser innenfor disse to som en litt brunere gul og lillaaktig blå. Van Gogh er en av kunsthistoriens mestere i å bruke komplementærfarger for å fremheve kontraster og lage iøynefallende verk.
Les mer om fargelære, komplementærfarger her.
Claude Monet (1840–1926) er en annen kunstner som brukte farger på en nyskapende måte. Han jobbet mye med samspillet mellom lys og farge; ved å male små striper av ren maling på lerretet, ga det en slående effekt på avstand som etterligner hvordan ekte lys oppfører seg. Monet malte de samme naturmotivene om og om igjen til forskjellige tider av døgnet og under forskjellige værforhold, og lærte dermed hvordan naturens farger fungerer.
Monet studerte også ivrig fargelære for å kunne bruke den i arbeidet sitt. Han eksperimenterte med å male forskjellige farger ved siden av hverandre for å utforske hvordan de fungerte og utfylte hverandre. Hans mest kjente verk har et «selvlysende» preg, hvor man ofte finner forskjellige nyanser av blått, fiolett og gull, som i verket «Water Lilies».
Den russiske kunstneren Wassily Kandinsky (1866–1944) er en pioner innen abstrakt kunst. Hans fascinasjon for farger strekker seg helt tilbake til barndommen, noe som førte til at han tidlig fattet interesse for fargesymbolikken og dens forbindelse til psykologien. Han eksperimenterte i mange år med forskjellige teknikker, inkludert pointillisme (små linjer eller prikker for å danne et enkelt bilde).
I vårt utvalgte maleri «Kryssende linjer», fra en av hans senere perioder, finner vi abstrakt kunst i form av geometriske linjer og det som nesten kan betegnes som «organisert kaos». Tross alt er fargepaletten han har valgt enkel, hvor primærfarger kombineres for å fortsatt skape harmoni. Selv om det skjer mye i maleriet hans, er formene enkle og fargeskalaen tydelig og rett frem.
Når man tenker på paletten til kunstneren Gustav Klimt (1862–1918), dukker det gjerne opp varme, gylne og energiske farger. «Kysset» er en typisk Klimt hvor gullet virkelig skinner litt ekstra. Hans gylne periode kommer egentlig fra at faren faktisk jobbet som gullsmed i Klimts barndom. Derfor tror vi at gull alltid har vært med ham på en eller annen måte, og at han sammen med studier av tidligere gullverk fant hvordan han kunne introdusere gull i verkene sine for å uttrykke forskjellige følelser.
Gull som farge på Klimts tid ble assosiert med middelaldermalerier, eldre skrifter og på mange måter «utdaterte» verk. Klimt fant dermed en måte å skape med gull på, på en ny måte, som i «Kysset», hvor gull brukes til å skape en intens følelse av kjærlighet og intimitet – men også luksus. Klimt lyktes dermed i å skildre lidenskap på sitt helt eget vis, ved å bruke farger han følte seg trygg på.
Popkunst ble gjenopplivet i David Hockneys (1937–) ikoniske malerier. Fascinerende nok er motivene hans svømmebassenger i Los Angeles, som skildrer noen som er i vannet eller i noen tilfeller ved bassengkanten. I hans utvalgte «Splash»-serie finner vi «The Little Splash», «The Splash» og videre også «A Bigger Splash». De tre maleriene er snarlike i komposisjon, og det faktiske stille motivet bringes til live av noen godt dratte penselstrøk som gir bevegelse selv i det roligste vannet.
Hockney har her lekt med en fargepalett med sterke kontraster, tidstypisk for popkunst. Maleriene gir en lykkelig følelse, både på grunn av motivene, men også på grunn av den kontrasterende fargeskalaen. Han velger pigmenterte farger som får den minimalistiske stilen til å skinne. Takket være den sterke blåfargen som vannet har, havner fokuset på penselstrøkene som symboliserer selve nedslaget i vannet. Hockney selv beskrev dette øyeblikksfenomenet som noe som virkelig fascinerte ham; «Jeg elsket ideen om å male noe som bare skjedde i to sekunder; det tar meg to uker å male denne hendelsen som bare skjer i et par sekunder».
