Legg til i ønskeliste »
24 okt 2024
Tags: Reportasje, Kunstnere, Langlesing
Hva gjør et bilde virkelig skummelt? Det kan være opp til betrakteren, eller det kan være noe skremmende som ligger til grunn for motivet. Bak mange verk står det nemlig en kunstner som tør å skape noe grusomt med sine bare hender. Bli med når vi viser noen av kunsthistoriens mer eller mindre skrekkinnjagende, men fascinerende, kunstverk.
Mange bilder laget gjennom kunsthistorien skildrer fine vannliljer, søte dyr eller glade mennesker som lager mat, bader eller på annen måte har det gøy. Men det er også noen bilder som viser noe helt annet – en kamp, noe forferdelig og noen ganger noe som kunstneren selv har gått gjennom eller går gjennom. Gjennom tidene har noen av disse fascinerende verkene blitt løftet opp i skyene, mens andre har blitt forvist til det skjulte. Blant verkene nedenfor finner du både verk som kan virke ekle ved første øyekast, men også de som til og med har en enda mer skremmende bakgrunnshistorie.
Her er noen bilder der skrekk forekommer i større eller mindre grad. OBS! Skremmende bilder forekommer.
En av de mest beryktede skrekkunstnerne er den spanske kunstneren Francisco Goya, som var aktiv i romantikken (slutten av 1700-tallet – midten av 1800-tallet). Til å begynne med var maleriene hans lysere og inneholdt tidstypiske portretter av blant andre det spanske kongehuset. På grunn av en ukjent sykdom ble imidlertid arbeidene hans stadig mørkere og tyngre. Hans sene malerier ble stadig mer groteske, fascinerende ubehagelige, og også fylt med forskjellige typer grusomheter.
På begynnelsen av 1800-tallet malte Goya en serie oljemalerier som senere skulle bli kjent som «Dystre bilder». 14 malerier ble laget på veggene i hans eget hus, og alle kan på hver sin måte gjenspeile hans paranoia om å bli gal og resignasjon overfor menneskeheten; et resultat av Napoleonskrigene og opprørene på den tiden. Det kan legges til at Goya hadde overlevd to dødelige sykdommer, som igjen hadde gjort ham livredd for eventuelt tilbakefall.
Det mest kjente maleriet fra serien er «Saturn sluker sin sønn», som er ett av seks malerier som ble malt på veggen i stuen. Det vi ser har sin opprinnelse i gresk-romersk mytologi, der Saturn (også kalt Kronos) spiser et av barna sine etter å ha hørt en profeti som sa at barna hans ville ta makten fra ham. Mest sannsynlig var disse mørke maleriene aldri ment å vises offentlig, men de ble senere overført til lerret og kan nå beskues på museum i Madrid.
Andy Warhol er nok mest kjent for sin fargerike popkunst med motiver som Marilyn Monroe eller bokser med tomatsuppe. Han levde etter mottoet om at «skjønnhet er til salgs i nærbutikken», noe som forklarer hvorfor mange av verkene hans er sentrert rundt vanlige ting, som disse boksene, sedlene eller stålulleskene. Men det er også en rekke motiver som ikke er like ensporede eller muntre.
I 1963 begynte Warhol en serie han kalte «Death and Disaster». Disse verkene var så langt fra de muntre forbruksverkene han tidligere hadde produsert; nå var heller døden til stede på en eller annen måte. Den «Elektriske stolen» er et av disse, som skildrer et enkelt rom og en tom elektrisk stol, en avrettingsmetode som ble ansett som den mest humane på den tiden. Stolen på bildet er faktisk et pressefotografi fra Sing Sing-fengselet i New York, og har dermed virkelig henrettet dømte kriminelle. I typisk Warhol-ånd går motivet selvsagt igjen i en rekke ulike farger, noe som kan tolkes som kritikk av samfunnets fascinasjon for død og vold. Å gjenta motivet flere ganger antas å være en måte å belyse hvor følelsesløse folk har blitt for dødssymboler og statlige straffemetoder.
«Skrik» er kanskje et av de mest kjente kunstverkene i verdenshistorien og ble malt av norske Edvard Munch i fire versjoner samt et litografi. Verket er noe uventet malt direkte på papp, med oljemaling, kritt, pastell og fargestifter som verktøy. Himmelen ser ut til å skinne sterkt i rødt og oransje, mens det i forgrunnen er en skrikende skikkelse som holder hendene langs kinnene. I tillegg til Skrik finnes det også det snarlike oljemaleriet Fortvilelse (1894), der den hattekledte og uttrykksløse figuren i stedet er vendt bort. I tillegg er det også en tredje følelse, Angst (1894), der karakterene har grønnaktige spøkelsesaktige fremtoninger. Alle verkene bindes sammen av sin «brennende» nattehimmel, og er alle en del av kunstserien «Livsfrisen» som Munch skapte for å skildre menneskelig angst.
Historien bak verket er et besøk på et vakkert utsiktspunkt hvor man kan se ut over de norske fjordene. Munch har fortalt at han besøkte stedet sammen med et par venner da solen gikk ned og farget himmelen blodrød. Han stoppet, kjente angsten snike seg inn og kjente et endeløst skrik gjennom naturen. Selv tenkte Munch mye på eksistensielle spørsmål rundt temaer som liv, død og angst – noe han gjerne overførte til lerret eller andre underlag han kom over. I dag kan man se tre versjoner av Skrik og mange andre av hans verk på Munchmuseet i Oslo.
Dette verket er et triptykon; et verk delt i tre deler som ofte kunne lukkes ved å la de ytterste verkene foldes innover via hengsler. Dette gjorde det mulig å skildre tre forskjellige motiver i samme maleri, men «dørene» var også praktiske å ha ved transport og oppbevaring. Ved første øyekast kan «Lystenes hage» virke som et vanlig maleri takket være de muntre fargene, men hvis man ser litt nærmere, vil man kunne følge menneskets livssyklus, med alt fra fødsel til det siste brennende helvete.
Det venstre panelet viser Edens hage, hvor vi ser typiske bibelske portretter av Eva og Adam, samt dyrelivet som blomstrer i et nydelig grønt landskap. I den midtre delen av verket, som også er den største delen, finner vi mange stort sett nakne mennesker som er engasjert i ulike typer leker, men også seksuelle aktiviteter. Alt i det sentrale panelet er malt i sterke farger, og hvis man ser nærmere etter, er mange situasjoner rare og ekstreme.
Det høyre panelet er også den delen som er mørkest, både når det gjelder fargevalget, men også hendelsene det viser. Hvis de første panelene viser fødsel og liv, viser vårt siste panel ren elendighet og bokstavelig talt det verste i den bibelske verden – helvete. Her finner vi flere ulike synder, og ser vi nøye etter, finner vi også virkelig skremmende detaljer. Bosch kan tenkes å ville vise hele livssyklusen i ett og samme verk – med synden som en rød tråd – hvor man også bør merke seg at skildringen av en mulig himmel er helt fraværende.
Francis Bacon var en britisk kunstner som konsekvent skapte verk som kan beskrives som rå og i mange tilfeller ubehagelige. Han tok ofte utgangspunkt i andres malerier, og ofte i kunstserier der lignende motiver ble bearbeidet i flere versjoner. Hans serie «1949 Head» inneholder flere forskjellige dramatiske malerier der lange penselstrøk gir en «skrikende» følelse eller som om hodet blir revet bort fra kroppen.
«Head VI» var det første maleriet der Bacon refererte til Velásquez, som på sin side hadde malt realistiske portretter av paver. Bacon studerte disse verkene og skapte såkalte «skrikende paver» i omtrent 45 forskjellige versjoner. I stedet for det vanlige portrettet som Velásquez hadde malt, valgte Bacon en mørkere vei der paven var som fanget i et slags glassbur, med munnen vidåpen som i et skrik.
Bacon fant ikke bare inspirasjon i andres malerier, men også i filmens verden. Den skrikende munnen antas å ha blitt plukket rett fra den ikoniske stumfilmen «Battleship Potemkin» (1925), som skildrer en massakre. Glassburet kan på sin side tolkes som et slags panikkslagent rop om hjelp der ingen kan høre, som om paven skriker i en slags innestengt stillhet.
Samme år som «Skrik» ble skapt, ble faktisk et annet, litt mindre kjent maleri laget. Den polske kunstneren Henryk Weyssenhoff malte hovedsakelig relativt milde og snille landskap, men innimellom sniker det seg et mørke inn i kunsten hans. Et eksempel på dette er mystiske «Premonition», som ved første øyekast kan virke å være et enkelt, om enn dunkelt, maleri av et vanlig hus. Men hvis man ser litt nærmere etter, er det mer enn man kanskje tror.
I de sentrale delene av maleriet finner man nemlig mannen med ljåen, som er malt med en slik presisjon at han nærmest smelter inn i maleriets lilla-gråbrune farger. Vi vet ikke så mye om dette verket, men sannsynligvis har døden banket på døren. De to hundene føler tilstedeværelsen og hyler i kor da de kanskje fornemmer nærværet av noe ukjent og spøkelsesaktig.
Sveitsisk-britiske Johann Henrich Füssli, også kjent under sitt engelske navn ovenfor, var en kunstner som var aktiv under romantikken. Maleriene hans var ofte mystiske og tidstypisk gotiske. Hans mest kjente maleri, laget i olje, er «Marerittet», som nesten kan se ut til å være i svart-hvitt. En demonlignende skapning virker å sitte oppå en kvinne som ser ut til å enten sove eller være helt bevisstløs. En hestelignende skapning skimtes også i mørket.
Ved den første visningen i 1782 fikk «Marerittet» umiddelbart stor oppmerksomhet, både fra de som ble fascinert av skrekken, men også fra de som reagerte med avsky. I løpet av årene har tolkningene vært forskjellige. Noen hevder at maleriet skildrer et ubehagelig mareritt forankret i folklore og eventyrskapninger, mens andre ser mer erotiske undertoner i karakterenes dynamikk og posisjoner. Verkets tittel kan også åpne for tolkning, da nettopp «mare» refererer til skapninger som torturerte eller kvalte sovende mennesker. Dette kan da høre sammen med at maren, eller demonen, i verket passende nok sitter på brystet og kan symbolisere trykk på brystet i form av søvnparalyse, pustevansker under søvn eller rett og slett følelser av frykt og angst.
